Lært Hjelpeløshet

Når vi møter gjentatt motstand, er det lett å gi opp og falle inn i apatiske handlingsmønstre. Mange har en tendens til å spørre om hjelp til oppgaver de egentlig kunne klart på egen hånd, siden de har vendt seg til dette ved tidligere mislykkede oppgaver. Jeg har videre møtt flere NHH-studenter som etter gjentatte avslag på jobbsøknader, har mistet motet og sluttet å søke.

I 1967 utførte den amerikanske psykologen Martin Seligman et relativt umoralsk eksperiment. Han utsatte to gruppen med hunder for smerte i form av elektriske sjokk. I en av gruppene hadde hundene en mulighet til å unngå sjokkene ved å trykke på en spak, mens smerten var uunngåelige for den andre gruppen. Hundene i den første gruppen lærte raskt å trykke på spaker.

Andre runde av eksperimentet gikk ut på å sette de samme hundene fra begge grupper i en situasjon hvor alle hadde muligheten til å unngå smerte. Hundene fra den første gruppen fortsatte å trykke på spaker, mens hundene fra den andre gruppen unnlot å forsøke å redde seg selv. De hadde innfunnet seg med at smerten var utenfor deres kontroll og hadde gitt opp håpet om å slippe unna. Fenomenet Seligman fant blir i dag kalt Lært Hjelpeløshet.

Det viser seg å være svært vanskelig å komme ut av en tilstand av lært hjelpeløshet. Problemet er jo nettopp at man ikke tror man kan unnslippe situasjonen man er i, og derfor ikke forsøker. Mangel på opplevd kontroll kan i ekstreme tilfeller føre til klinisk depresjon og psykisk lidelse. I sitt eksperiment gjorde Seligman flere forsøk på å lokke de apatiske hundene til å unngå smerten ved hjelp av oppmuntringer og godbiter, men hundene responderte ikke. Han måtte til slutt fysisk slepe hundene til spaken og hjelpe de med å trykke minst to ganger før hundene forsto at de ikke var hjelpeløse.

For å unngå lært hjelpeløshet må vi forstå at vi har kontroll. Ofte vil vi kunne utføre ting som i utgangspunktet virker umulig.

"It always seems impossible until it's done" 

- Nelson Mandela

Survivorship Bias

Under andre verdenskrig så det amerikanske flyvåpenet etter nye metoder for å forsikre at flere av flyene deres returnerte etter bombeoppdrag. De oppdaget at bombeflyene som faktisk returnerte ofte var skadet de samme stedene; rundt vingene, det bakerste maskingeværet og midten av flyet. Amerikanske flyingeniører bestemte seg derfor for å utruste flyene med sterkere armering rundt områdene som oftest ble skadet. Det viste seg imidlertid at dette ikke hadde noen effekt på hvor mange fly som returnerte.

Amerikanerne leide deretter inn matematikeren Abraham Wald for å finne ut hva som gikk galt. Han fortalte ingeniørene i flyvåpenet at de skulle armere de delene av flyene som ikke ble truffet. Dette forslaget viste seg å redde tusenvis av liv. Hva var logikken bak dette?

Wald hadde beskyttet det amerikanske flyvåpenet for noe som kalles Survivorship Bias. Ingeniørene hadde ikke tatt hensyn til at flyene de undersøkte var de flyene ikke ble skutt ned. De hadde blitt truffet de stedene et fly kunne tåle å bli skadet. Flyene som ikke returnerte hadde derimot blitt truffet på mer fatale steder.

Fenomenet Survivorship Bias går ut på at vi kun tar høyde for suksesser. Feil har en tendens til å bli glemt eller totalt oversett. Vi får dermed et lite representativt virkelighetsbilde.

Sunk Cost i hverdagslivet

Etter noen år på NHH innbiller jeg meg selv at jeg har et relativt godt bilde av begrepet «Sunk Cost». Jeg vet at det er feil å ta beslutninger på grunnlag av en investering som jeg ikke kan få tilbake, og jeg har et relativt reflektert forhold til dette når jeg tar store beslutninger. Allikevel merker jeg at dette ikke overføres til mange av beslutningene jeg tar i min hverdag:
«Denne filmen var dårlig, men når jeg først har sett så langt, kan jeg likegodt se den ferdig…»
«Jeg er mett, men når jeg først har kjøpt maten får jeg vel spise den opp…»
«Jeg har ikke lyst til å reise, men nå har jeg tross alt kjøpt bilett…»

Det virker med andre ord som at fornuften forsvinner når jeg tar hverdagslige valg. Når jeg ikke anser et valg som spesielt viktig, tar jeg meg ikke tid til å gå igjennom en reflektert beslutningsprosess. Jeg følger dermed mitt naturlige naturlige og irrasjonelle instinkt til å hente inn tapte kostnader. Dette er problematisk siden alle de mindre valgene vi tar, slår seg sammen til å ha en enorm innvirkning på livene våre.

Jeg tror en stor del av løsningen på mitt problem som vanlig er å innse at jeg faktisk har et problem. Ved å være oppmerksom på at jeg ofte unnlater å ta hensyn til Sunk Cost, vil jeg kunne endre mitt handlingsmønster. Jeg kan også tvinge seg selv til å tenke nøye igjennom alle de mindre valgene jeg tar, men dette kan fort bli veldig slitsomt. 

Scenario-tenkning og terrorisme

Hvor stor er sannsynligheten for at Norge er I krig om fem år? De fleste vil nok riste på hodet og si at dette er utenkelig. Hva med sannsynligheten for at krisen i Ukrainia utvikler seg til åpen krig mellom NATO og Russland, og at Norge dras med i konflikten om 5 år? Dette virker fortsatt usannsynlig, men plutselig kan vi se for oss hendelsesforløpet og vi innser at dette kan være en reell mulighet. At Norge kommer i krig på grunn av Ukrainiakrisen kan virke mer sannsynlig enn at Norge kun kommer i krig. Hvorfor er dette tilfelle? Vi vet jo at den faktiske sannsynligheten synker når vi øker kompleksiteten.

I læreboken Rational Choice in an Uncertain World av Reid Hastie og Robyn M. Dawes kalles dette “Scenario Thinking”. Vi hare en tendens til å grovt overvurdere sannsynligheten for livaktige scenarioer vi enkelt kan se for oss. Når en vi blir presentert for ét spesifikt handlingsutfall vil vi fokusere på dette og bli avledet fra den mer systematiske fremstillingen av situasjonen. Dermed mister vi fokus på det helhetlige bildet  og undervurderer sannsynligheten for alternative utfall. 

Vi kan bruke dette fenomenet for å forklare noe av vår overdrevne frykt for terrorisme. Alle (spesielt de av oss som har sett tv-serien 24) kan lett se for oss jihadister som sprenger seg selv i en vestlig by, og tar med seg utallige uskyldige mennesker i døden. Og nettopp fordi dette er noe vi så lett kan se for oss, anser vi sannsynligheten for dette til å være betydelig høyere enn den faktisk er. I tillegg til at vi sitter igjen med et feilaktig bilde av virkeligheten, er dette problematisk siden det gjør jobben lettere for terroristene som har som mål å spre frykt. I tillegg overser vi totalt andre farer som er betydelig mer nærliggende(ulykker sykdommer etc).

Hvorfor gjør vi gale valg?

Vi har alle gjort valg som vi angrer på i ettertid. Når vi ser tilbake på disse valgene er det ofte vanskelig å forstå hvorfor vi valgte det vi gjorde, selv med den informasjonen vi hadde på valgtidspunktet. Vi kan også være relativt sikre på at vi vil gjøre flere dårlige valg i løpet av livene våre.

En typisk beskrivende modell for beslutningstaking vil fortelle oss at nytteverdien av hva vi foretar oss avhenger av sannsynligheten for ulike utfall ganget med verdien av disse utfallene:

Nytteverdi = ∑ (sannsynlighet_i x verdi_i)

Med bakgrunn i denne modellen må «dårlige» valg enten forklares med at vi feilvurderer sannsynligheten til utfallene av valgene våre, eller at vi tilordner utfallene feil verdi. Eller begge deler.

Når vi beskriver forskjellige utfall bruker vi ofte eksempler hvor sannsynlighetene er enkle å beregne. Myntkast, terninger etc. I virkeligheten er valgene vi tar ofte mer komplekse, og vi benytter innarbeidede verktøy for å forenkle sannsynlighetsberegningene våre.
   Et eksempel på dette er at vi tilegner høyere sannsynlighet til hendelser vi opplever ofte. Om vi blir spurt om det finnes flest mennesker eller apekatter i Bergen, vil vi svare «mennesker» siden vi kan huske mange tilfeller av å møte mennesker når vi spaserer i byen, men svært få apekatter. I de fleste tilfeller vil denne metoden gi oss en god tilnærming til virkeligheten, men dette krever at våre erfaringer er representative.
   I enkelte tilfeller kan vi imidlertid ende opp med fullstendig gale sannsynlighetsberegninger ved å tenke på denne måten. Våre oppfatninger blir blant annet påvirket av media, som har en tendens til å overeksponere oss for enkelte saker. Et eksempel på dette kan være redselen mange har for å reise med fly. På tross av at den faktiske faren for å omkomme under en flyreise er betydelig mindre enn å omkomme ved en tilsvarende bilreise, vil mange anse flyreisen som et farligere alternativ. En av grunnene til dette er at vi stadig ser flyulykker i media og dermed tilegner dette en høyere sannsynlighet enn bilulykker som vi sjeldent hører om.
   Et annet godt eksempel kan være lotteri-spill. På tross av at den faktiske sannsynligheten for å vinne er forsvinnende liten, blir vi påvirket av at kun vinnere blir fremstilt i media. Om hver reportasje om lottovinnere i nyhetene hadde blitt etterfulgt av dybdeintervjuer av alle som tapte, hadde nok flere fått et mer realistisk bilde av vinnersjansene.

Å vurdere verdien av utfall ved valgene våre kan være svært vanskelig.
   En av feilene vi ofte gjør er å sammenligne med tidligere verdi, i stedet for å vurdere alternative muligheter. Et eksempel på dette er måten vi blir påvirket av rabatter. Om vi ser et produkt til nedsatt pris i en butikk, kan vi ende opp med å kjøpe produktet for en pris vi ville avslått i butikken på andre siden av gaten.
   Et annet problem er at vi ved sammenligning av valgalternativer endrer hvordan vi oppfatter verdier. Psykolog Daniel Gilbert gjorde et eksperiment der han spurte to grupper mennesker hvor mye de ville satt pris på en pose potetgull. Den ene gruppen så på en eske med sjokolade, mens den andre så på en boks med Spam(hermetikkburger). Sjokoladegruppen hadde betydelig mer lyst på potetgull, men da deltakerne fikk tildelt chips, viste begge gruppene like stor nytelse. Vår verdioppfatning blir dermed forvrengt av at vi i valgøyeblikket sammenligner muligheter som ikke har effekt på nytelsesøyebikket.
   Våre verdivurderinger blir videre påvirket av irrasjonelle oppfatninger om grusomhet og katastrofepotensial. Om vi oppfatter et utfall som spesielt forferdelig vil vi tilegne dette en sterkere negativ verdi. For å komme tilbake til flyeksempelet vil personer vegre seg for å fly siden et flykrasj oppfattes som særlig grusomt. Turister i Florida vil vegre seg for å bade i frykt for å bli spist av hai, på tross av at sannsynligheten er høyere for drukne på grunn av tidevannsstrømmer.

Som jeg nevnte i starten av innlegget vil vi alle gjøre flere dårlige valg i løpet av livene våre, men ved å være bevisste på de underliggende mekanismene vil vi forhåpentligvis kunne redusere antallet.